Avskjeden var begrunnet med at arbeidstaker hadde gjort underslag av kontanter fra arbeidsgiver, og skjedde i september 2012. I avskjedsbrevet var grunnlaget angitt som urettmessige utstedelser/salg av flybilletter hvor kontantbetaling er mottatt og beholdt på bekostning av arbeidsgiveren, noe som ble betegnet som underslag.
Arbeidstakeren bestred at han hadde tilegnet seg midler, og tok ut stevning mot bedriften med påstand om at avskjeden var urettmessig og at han ble tilkjent erstatning. Arbeidstakeren fikk ikke medhold, verken i tingretten eller lagmannsretten.
Anket til Høyesterett
Arbeidstakeren anket da til Høyesterett over lagmannsrettens bevisbedømmelse, saksbehandling og rettsanvendelse. Høyesteretts ankeutvalg kom til at anken over rettsanvendelsen ble tillatt fremmet «for så vidt gjelder forståelsen av rettsregelen når det gjelder hvilket beviskrav som kommer til anvendelse». For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet.
Arbeidstakeren hevdet at i avskjedssaker hvor det påstås at arbeidstakeren har gjort seg skyldig i et straffesanksjonert forhold er beviskravet det samme som i en straffesak. Han underbygget dette med at han i stedet for å angripe avskjedens rettmessighet, kunne saksøkt arbeidsgiveren med krav om straff, mortifikasjon og erstatning på grunn av ærekrenkende beskyldninger om underslag.
Krevde bevis fra arbeidsgiver
Videre viste han til beviskravet av uskyldpresumsjonen i Den europeiske mennenskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2.
Han bestred ikke at det for sivile rettsfølger kan bygges på et lavere beviskrav enn det strafferettslige, selv om grunnlaget i faktisk henseende ligger tett opp til det som eventuelt også kunne gi grunnlag for en strafferettslig reaksjon. Men når arbeidsgiveren forankrer avskjeden i en beskyldning om straffbare forhold, må han også bevise at forholdet er straffbart.
Han mente at dersom domstolene godtar en avskjed bygget på beskyldninger om straffbare forhold, uten at det strafferettslige beviskravet er oppfylt, vil dette innebære et brudd på uskyldspresumsjonen siden det aksepteres et utsagn om straffeskyld uten at skyld er bevist utover rimelig tvil.
Beviskravet ikke angitt i loven
Vilkåret for avskjed er at arbeidstakeren har begått «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen». Spørsmålet som var henvist til behandling i Høyesterett var hvilket beviskrav som gjelder ved bedømmelsen av om arbeidstakeren hadde handlet som angitt i bestemmelsen.
Verken i lovteksten eller i forarbeidene til arbeidsmiljøloven er det angitt noe beviskrav. Det er heller ikke noen høyesterettsdom som direkte tar stilling til spørsmålet. Det alminnelige utgangspunktet i sivilretten er at retten skal legge til grunn det faktum som det er sannsynlighetsovervekt for.
Beviskravet kan skjerpes
I rettspraksis er det imidlertid slått fast at beviskravet kan skjerpes for faktiske omstendigheter som er særlig belastende for en part. Et typetilfelle her er avslag på krav om forsikringsutbetaling fordi skaden hevdes fremkalt forsettlig.
Beviskravet skjerpes også ved krav om oppreisningserstatning etter frifinnelse for alvorlige straffbare forhold. Beviskravet er i disse tilfellene formulert som sterk, klar eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt.
Ikke samme beviskrav som i straffesak
Det kreves altså mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke at enhver rimelig tvil skal komme arbeidstakeren til gode på samme måte som om han hadde vært tiltalt i en straffesak.
Førstvoterende uttalte i premiss 23:
«Etter mitt syn bør det også i en avskjedssak som den foreliggende i alminnelighet kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Verken tingretten eller lagmannsretten legger til grunn at A har gjort seg skyldig i straffbart underslag. Likevel vil rettens konstatering av at vilkåret for avskjed er oppfylt fordi arbeidstakeren har tilegnet seg betydelige midler fra arbeidsgiveren være sterkt belastende. Det er derfor i tråd med den rettspraksis jeg har vist til å skjerpe beviskravet også i en sak som denne. Et slikt skjerpet beviskrav er også i samsvar med det som er lagt til grunn i hovedtyngden av den fremlagte praksis i avskjedssaker fra ting- og lagmannsrettene, og med den gjennomgående oppfatningen i teorien, se blant annet Henning Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten, 4. utgave 2006 side 477.»
Kan ikke sammenlignes med en injuriesak
Når det gjelder arbeidstaker påstand om at beviskravet må være det samme som om arbeidstakeren i stedet for å angripe avskjeden hadde valgt å reise injuriesak mot arbeidsgiveren, uttalte førstvoterende følgende:
«Den ankende part har for det første gjort gjeldende at beviskravet må være det samme som om arbeidstakeren i stedet for å angripe avskjeden hadde valgt å reise injuriesak mot arbeidsgiveren. Dette er jeg ikke enig i. Det dreier seg om ulike sakstyper som reguleres av forskjellige regelsett. Et slikt beviskrav ville dessuten bryte klart med den rettsoppfatningen som er lagt til grunn i den omfattende rettspraksisen knyttet til erstatningskrav etter en frifinnende straffedom.»
Høyesterett avviste også henvisningen til uskyldpresumsjonen i Grunnloven § 96 andre ledd, da uskyldspresumsjonen i utgangspunktet bare får anvendelse i straffesaker. Høyesterett forkastet anken, hvilket innebærer at arbeidstaker tapte saken.
Konklusjon:
Strafferettens beviskrav kommer ikke til anvendelse i avskjedssaker. Men der de faktiske omstendigheter vil være særlig belastende for en part, skjerpes beviskravet fra vanlig sannsynlighetsovervekt til sterk, klar eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt.
Hold deg oppdatert med gratis nyhetsbrev
Vi sender ut gratis nyhetsbrev hver uke, med relevante nyheter for deg som er leder eller jobber med HR, personal, lønn, økonomi eller HMS.
Meld deg på ved å fylle ut skjemaet nedenfor - du kan når som helst melde deg av.
Ved å sende inn skjemaet godtar du våre vilkår
