Ta ansvar som leder

Mange ledere jeg er i kontakt med, "frykter" medarbeidere med psykiske problemer. Jeg mener "frykter" i betydningen av "å uroes for", "å være redd for" eller "skremmes av". Frykten er naturligvis ikke rettet mot personen, men mot noe uforutsigbart og udefinerbart: Hva "tåler" mennesker med psykiske problemer?

Hva er "psykiske problemer"?
Depresjon, ulike former for angst og fobiske reaksjoner er blant de vanligste psykiske plagene. Det er svært glidende overganger mellom det som er helt naturlige reaksjoner hos alle mennesker og det som kommer inn under en eller annen diagnose.
Alle har vært trist og lei seg. Da kaller vi det nettopp det - å være trist og lei, og "sykeliggjør" det ikke mer enn det. Men - når det å være lei seg innbærer vedvarende nedstemthet, søvnproblemer, manglende matlyst, svekket konsentrasjon, mangel på initiativ, redusert selvtillit og selvbebreidelser - da kalles det en depresjon. Hver femte nordmann utvikler en depresjon i løpet av livet, én av ti i løpet av et år.

Om noen plutselig hopper fram fra et hjørne i høstmørket og sier "Bø!", da blir vi alle skremt. Noen av oss har det sånn at fryktreaksjoner slår seg på i utide! Da kalles det angst. Noen ganger utløses reaksjonene av bestemte situasjoner, eller til og med av tanken på en situasjon som for andre er helt uproblematiske. Eksemplet kan være å snakke i store forsamlinger eller på møter. Da er angsten mer spesifikk, men like fullt angst. Omtrent hver fjerde nordmann vil utvikle angst i løpet av livet, én av sju i løpet av et år.

En "avart" av angst er fobiske reaksjoner. Det er få jeg kjenner som liker edderkopper, men for noen av oss gir dette reaksjoner av uvanlig styrke. Noen har sterke reaksjoner knyttet til ukjente områder eller situasjoner, det å gå i butikken, være i åpne områder eller være blant ange mennesker gir fobiske reaksjoner. Noen av oss reagerer heftig på å spise sammen med andre, holde en tale eller rett og slett bli sett på mens en arbeider... Dette kalles sosial fobi eller sosial angst. Omtrent én av sju har sosial fobi/sosial angst i en slik grad at det har betydning for livskvalitet og psykisk helse.

Hvordan behandles så slike psykiske problemer?
Det er i all hovedsak to tilnærminger, der den ene er lite relevant her, nemlig bruk av tabletter.
Den andre tilnærmingen, derimot, er det vel verdt å legge merke til:
Når det gjelder depresjoner, gir det god støtte til behandlingen dersom en opprettholder et mest mulig normalt liv. Om en er deprimert, er det kanskje logisk at det ikke er spesielt heldig å bli sittende alene med masse tid til overs til å tenke depressive tanker... Mer enn seks av ti arbeidstakere med psykiske problemer mener det er til hjelp å være i jobb samtidig som en får behandling. Jobben er én viktig faktor som hjelper til med å få struktur i hverdagen.

Når det gjelder angst og fobiske reaksjoner, gjelder det samme: Det er å gjøre folk en bjørnetjeneste å be dem om å "være hjemme og slappe av"! Behandlingsprogrammene som viser seg å være desidert mest hjelpsomme, er innenfor det som kalles eksponeringsterapi. Vanskelig ord, men enkelt forklart betyr det at for å bli kvitt angsten eller fobien, skal du utsette deg for det som skaper angsten og fobien. Med andre ord: Jobben kan være en god "treningsarena" for å avhjelpe problemet.

Derfor:
- Medarbeidere har nytte av å være på jobb!
- Ta initiativ til en samtale, men husk at medarbeidere som sliter vil ofte ha lav selvtillit og være usikker på hvordan ord og handlinger er ment.
- Oppretthold en positiv holdning og vær tydelig både på hva du forventer av medarbeideren, og hva han eller hun kan forvente seg av deg.
- Vær åpen for å tilrettelegge oppgaver. Husk at dette er for en begrenset periode. Tilrettelegging skal gjøre det lettere å være i jobb.
- Ha oversikt over hvem som er gode hjelpere for din virksomhet. Be om bistand hvis du trenger råd, informasjon eller hjelp til praktisk håndtering.
- Og - husk at du som leder fortsatt er arbeidsgiver og ikke terapeut!

Det viktigste er å ta tak og ikke styre unna!