Hva kan vi lære av idretten?

Idretten er eksperter på å skape vinnere. Selv om det er mange ulikheter mellom å drive en bedrift og drive frem enere i sport, har næringslivet mye å lære.
tirsdag 26. november 2013
Lesetid: 4 Minutter

Magnus Carlsen er i gang med sjakk-VM. Det er store idrettsprestasjoner som foregår bak glassveggen. Til og med norske idrettsledere må snart få opp øynene for det.

Vi nærmer oss OL i Sotsji. Spådommen går på rekordmange gull til Norge. Vi har noen syklister som ikke er så verst, og damelag i både fotball og håndball som hevder seg godt. Og husker du at vi en gang var en stormakt i latinamerikanske danser? I sum kan vi trygt si at Norge har en god idrettskultur som år etter år produserer vinnere.

Og da er det mange som spør: Hva kan vi lære av idretten? Mange hevder at dersom norsk bedriftskultur kopierte idrettskulturen, ville det gi betydelige bidrag på bunnlinja. Riktig så enkelt er det nok ikke, men noen sider av idrettskulturen skulle jeg ønske å ha sett mer av i bedrifts-Norge.

Først et enkelt faktum: Det er store forskjeller på idrett og arbeidsliv som gjør at vi aldri kan overføre «alt» fra idrettskulturen til næringslivet. Det er for eksempel utopisk å tro at næringslivet noen gang vil få så dedikerte ansatte som toppidretten. Jovisst er mine kolleger dedikerte, men så vidt jeg vet er det ingen som lever asketiske liv uten barn til beste for jobben. Det hender de til og med de tar seg en pizza med øl til.

Idretten har ansatte som kan trene tusen timer i året og som relativt sett bruker lite tid på å konkurrere. De jeg jobber sammen med, konkurrerer stort sett hele tiden. Vi leter etter muligheter for å bli bedre, men den veldige hverdagen gjør det vanskelig å få trent på det vi skal være gode på.

Hos oss har vi godt utstyr og nødvendige hjelpemidler som skal gjøre hverdagen lettere. Vi har til og med kolleger som kommer ilende dersom noe av utstyret ikke virker. Men vi har verken budsjetter eller folk som summer rundt med ett blikk for øyet, nemlig at jeg til enhver tid skal være optimalt rustet for kampen om kundene.

Det er tre forhold jeg håper bedrifts-Norge kan ta med seg fra idretten:

1. Fokus på arbeidsoppgavene
Det er hva du gjør som skaper resultater. Det er ikke hva du sier eller tenker, ikke hvilke holdninger eller verdier du har, ikke hvilken erfaring eller kompetanse du har. Det er det du gjør. Uten handling, ingen resultater. Kompetanse, verdier, holdninger og erfaring kan være lurt å ha i bagasjen, men skal du skape noe, må du gjøre noe. Min opplevelse er at de fleste ledere bruker mye (og da mener jeg mye) tid på å snakke om ansattes holdninger, eller rettere ansattes gale holdninger. Hva om ledere i stedet kunne bruke mye mer tid på å tydeliggjøre hva en god prestasjon er og utvikle og trene ansattes ferdigheter i stedet. Det er i alle fall det de fleste dyktige norske trenerne gjør…


2. Betydningen av laget
Hvorfor vil Marit Bjørgen at Charlotte Kalla skal komme til Norge og trene sammen med det norske landslaget? Rett og slett av den enkle grunn at hun ser at skal hun bli bedre, må hun trene med de beste! Men for å ha nytte av hverandre, må det ligge noen forutsetninger til grunn.

All idrett, om den er aldri så individuell, er basert på laget. Laget er ikke bare en gjeng som møtes av og til, trener sammen, spiser sammen og så konkurrerer mot hverandre. Nei, laget har arbeidet seg sammen som et lag. Alle har et felles bilde av hva de ønsker å skape. De har en klar og tydelig forankring i målene, men viktigere er det at man er enige om hvordan en skal jobbe for å nå målene. Med andre ord: De er enige om arbeidsoppgavene. Da får du den effekten at alle tar et felles ansvar for resultatene.


3. Dyrk enerne
Med fokus på laget som fundament, ser enerne at skal de lykkes, må de bidra til å utvikle toerne. Eller for å si det med Nils Arne Eggen: ”Den viktigste forutsetninga for å oppnå framgang og suksess, er inderlig å unne andre suksess!” Det betyr at en må dyrke ydmykhet og slå ned på selvgodhet.

Husker du hopp liten bakke under OL på Lillehammer? Lasse Ottesen står på sletta etter et kjempehopp. Han leder konkurransen, og det står igjen en hopper på toppen, nemlig lagkompisen Espen Bredesen. Espen lander på 104 meter, slår Lasse Ottesen med 14 poeng. Og så skjer det: Den første ut på sletta for å gratulere Espen med seieren, er Lasse Ottesen.

Drammenserne jubler! Sist byens stolthet, fotballaget, tok seriegull, var i forrige årtusen, nærmere bestemt i 1970. Selv om jeg mener mye om fotball og toppidrett (eller mer korrekt at fotball ikke er toppidrett), mener jeg at Strømsgodsets prestasjoner denne sesongen er et skole-eksempel på hva det dreier seg om når en skal skape gode prestasjoner. De går på banen i hver eneste kamp og gjør jobben sin - helhjertet, engasjert og dedikert. Fokuset er på prestasjonene, på laget og enkeltspillerne. Trener Deila jobber med laget i fokus uavhengig av resultatene underveis. Og så telles det hele opp til slutt. Den som presterer best over tid er den som oftest vinner i fotball. Kanskje det er sånn i næringslivet også?


Hold deg oppdatert med gratis nyhetsbrev

Vi sender ut gratis nyhetsbrev hver uke, med relevante nyheter for deg som er leder eller jobber med HR, personal, lønn, økonomi eller HMS.

Meld deg på ved å fylle ut skjemaet nedenfor - du kan når som helst melde deg av.

Ved å sende inn skjemaet godtar du våre vilkår


Del siden: